Ofte når diskusjonen rundt barn og oppvekst kommer opp dreier diskusjonen seg inn på bosted. De fleste jeg har diskutert dette med er veldig klar i sin oppfatning om å vokse opp i byen: barn får ikke oppleve naturen, de vet ikke hvor melka og leverposteien kommer fra, det er farlig og man kan ikke være ute alene. Nå skal det sies at de fleste jeg har hatt denne diskusjonen med ikke kommer fra bykjernen selv – og man mener jo ofte at den oppveksten man har hatt selv er best (i de fleste tilfeller).
Jeg er født og oppvokst i Oslo by innenfor ring 3 på Bjølsen – og jeg ville ikke vært foruten. Mine første to år hadde jeg på Grønland, men siden jeg ikke husker noe av det gjelder det ikke. På Bjølsen er det mange parker, det er bare en 15 min busstur til skogsgrensa den ene veien og havet den andre veien. Jeg (og heller ikke mine foreldre) har vært særlig redd for å være ute alene i nærområdet mitt, selv ikke langs Akerselva på Myraløkka som var min lekeplass. Med fredede besøksgårder i byen har det vært flere gardsbesøk gjennom oppveksten. Og jeg vil spesielt takke Bjølsen Skole som var veldig flinke til å ta oss med på utflukter til skogen, kongsgården, museer og andre opplevelser.
I dag lever jeg i ett av Oslos perifere områder på Stovner og føler at jeg bor lang borte fra byens mange flotte tilbud, liv og røre. Ønske om en større bolig tok overhånd over ønsket om å bo mer sentralt. Men jeg har et lite ønske om å flytte tilbake til Bjølsen en gang, også med barna som kanskje kommer med storken en gang i fremtiden.
I helgen tok jeg med meg en av bygdevenninnene mine (@Sesilie som har blitt hardbarka Oslobygding) på fotosafari langs et lite stykke barndomsminne langs Akerselva fra Kuba ved Grynerløkka til Myraløkka ved Bjølsen. Under kan du se noen av bildene fra turen, og flere kan du se i under ”Mine bilder på Flickr” eller ved å gå til min Flickr-konto.
På strak Line 